onsdag 14 september 2022

Da var det endelig min tur til å endelig få utført bulkamid injeksjon i urinrøret mot inkontinens.
Jeg fikk jo først brev om at jeg ville få time i januar `23, det syns jeg var for lenge å vente , da dette er såpass plagsomt og hemmende i hverdagen.
Så jeg tok en telefon til ullevål og prøvde å få tak i legen som hadde utført undersøkelsen på aker sykehus.
Jeg fikk ikke snakka med han, men jeg fikk lagt igjen en beskjed, så det tok vel 2-3 uker kanskje så ringte de fra ullevål og hadde funnet en ledig time til meg.

Helga før begynte jeg å kjenne på nervene, jeg visste jo bare grovt hva jeg skulle igjennom, men visste jo alikevel ikke hva som ventet meg .
Jeg gruet meg til selve inngepet, men gledet meg til å få det overstått og håper jo at dette vil være 100% vellykket så man slipper gå å være redd for lekkasje.
Så begynte jeg å stresse for hvordan jeg skulle komme meg frem og tilbake.
Angsten for å komme for sent og angsten for mye folk...
Økonomien til evt reise om jeg ikke fikk det dekket.
Jeg hadde time klokka 10.00 i utgangspunktet og helse ekspressen gikk fra hamar klokka 09.00 og var ikke på ullevål før klokka 11.00
Så den rakk jeg jo ikke.
Det ble mye frem og tilbake, for pasientreiser har blitt veldig strenge på dette med reise og det skal være billigst mulig.

Så taxi fra dør til dør var uaktuelt.
Jeg fikk til slutt ordnet det slik at jeg fikk utsatt timen min til 11.00 så jeg kunne bli med helsebussen.
Da tok de bare noen annen før meg, så jeg måtte belage meg på litt mer venting.
Så jeg fikk taxi hjemmefra til hamar sykehus og helsebuss derfra til ullevål.
Så da kunne jeg slå meg til ro med reisen til ullevål, hjem hadde jeg ingen peiling på ennå og måtte ta det da jeg visste når jeg var klar for hjemreise.
Helsebussen gikk fra ullevål klokka 14,00 og jeg hadde i utgangspunktet plass på den hjem.

Etter litt venting ble jeg hentet og fikk plass på oppvåkninga, en seng med forheng rundt og en nydelig sykehus skjorte jeg skulle skifte til.
Legen som skulle utføre inngrepet kom innom med litt informasjon og en pleier som kom innom titt og ofte med diverse beskjeder.
Så var det pause, så jeg ble første pasient etter pausen, da ca klokka 13.00 så det lovet ikke spesielt godt med tanke på å rekke helsebussen hjem igjen.

Jeg skulle få lokal bedøvelse under inngrepet, altså være våken.
Dette er noe jeg har fått trumfet meg igjennom før å slippe, pga jeg får helt panikk.
Men så var det noe inni meg som bare bestemte seg for at denne gangen skulle jeg klare å gjennomføre med lokal bedøvelse.
Jeg hadde spurt på forhånd hvor mange som kom til å være til stede under inngrepet og det var 3 stk, altså gynekologen (ei dame) og to pleiere/assistenter (også damer).

Jeg fikk så blå hette på hue, og blå plast sokker på beina og ble trillet litt borti gangen.
Så måtte jeg gå inn på operasjonsstua og legge meg ned på benken der.
Beina ble stroppa fast i slike fotstøtter og jeg ble bundet fast i et grønt laken.
Dette syns jeg er helt grusomt, kjenner panikken bre seg og jeg anspenner hver muskel og hvert ledd i kroppen.

Med videre ettertanke så skulle jeg nok helst sett at jeg hadde fått narkose!!!
Vet ikke om jeg har så lyst å gjennomføre dette våken igjen..

Først så ble dåsemor vasket i iskaldt vann, så sprøyta de inn sånn bedøvelses gele inn i urinrøret.
Altså jeg skvatt noe så inni helvete fært, svopp sa det og jeg bare hoppa på benken der.
Kom ikke så langt da, for jeg satt jo fast.
Så klistra de fast en pose på ræva mi...
Så skulle dette virke en stund før de startet og gynekologen skulle sette lokal bedøvelse.
Jeg skal virkelig ikke påstå at den var noe god, for det var den så absolutt ikke.
Nå er ikke jeg redd sprøyter og syns ikke det er noe vondt i utgangspunktet, men ei sprøyte inni dåsa var ikke det beste jeg har kjent for å si det sånn ..
Jeg var på nippet til å bebynne å grine, kjente klumpen vokse ...

De minnet meg hele tiden på at jeg måtte puste.
Lokal bedøvelsen skulle nå få virke noen minutter og jeg tenkte jo at nå er det verste gjort.
Nå skulle jeg jo være bedøvd der nede!!!!

Fikk kateter og de skulle starte med å sette inn disse silikon perlene i urinrøret.
VAR DET GODT??
Nei absolutt ikke, det var drit vondt.
Jeg var jo så anspent i kroppen og jeg klarte ikke å la være å grine..
Det var jo ikke at de festet disse perlene inni urinrøret slik jeg trodde eller hadde fått beskjed om.
jeg hadde jo fått nbeskjed om at de skjøt de på plass : svopp svopp svopp ferdig
Ikke at det hørtes så behagelig ut heller men hehe
Men etter som jeg skjønte så ble de satt under veggen i urinrøret , altså med sprøyte (tror jeg) og det var hakke sprette meg så jævlig vondt.....

Jeg fikk beskjed om å puste og hun siden ab meg strøk og små ristet i meg og ba meg puste.
Så spørs om det ikke var så lenge før jeg ratt hadde gått i svart.
Jeg klarte jo ikke fokusere på pusten hele Tia, var jo så vondt!!
så fikk jeg beksjed om å puste med åpen munn, da ville jeg vel få i meg mer oksygen da sikkert....

Usikker på hvor mange kuler de satt inn, var ikke så fokusert på tellinga der kan du si, men jeg mener å ha hørt 6 stk???
De var veldig flinke altså, de forklarte hele veien hva de skulle og gjorde, selv om jeg ikke husker så mye av hva de sa.
Men når man ikke vet hva som skal skje og hvordan det er så er det veldig skummelt..
Blir jo ikke mindre skummelt med en masse lys, skjermer, og instrumenter ellers heller.
Så tømte de blæra mi og rev av den posen på ræva, før jeg ble kjørt på oppvåkninga igjen.
Måtte få ny skjorte for den var kliss bløt.
Så kunne jeg spise bollene mine og drikke brusen min:)
Var jo skikkelig sulten, fikk bare spise en lett froksot før jeg dro.
Kjente sut som jeg m¨åtte tisse helt insane, men de tømte jo blæra mi før jeg ble kjørt ut igjen så jeg måtte vente.

Så var sikkert bare fordi de hadde drevet å rota inni urinrøret.
Så ble blæra scannet, for å se hvor mye piss som hadde fylt seg opp.
Jeg måtte ha over 200 ml før jeg fikk lov å tisse.
OG jeg hadde da 190 ml så da var det bare å knipe så lenge da...
Kunne hjelpe å gå litt sa hu pleiern, men altså da hadde jeg sikkert tissa på meg tenkte jeg.
Er jo vant med at når jeg må tisse , så er det bare å komme seg på do slik at det ikke skulle gå gæli.

Den scanne greia var som en ultralyd, har på sånn gele og scanner over.
Så de som vært med på ultralyd vet;)

Jeg rakk jo som sagt ikke helsebussen hjem;(
Så fikk dekket taxi til oslo s, så måtte jeg ta tog derfra til hamar , så den kvitteringen må jeg sende inn til nav så jeg forhåpentligvis får de tilbake.
Så kom Stian og henta meg på stasjonen så jeg skulle slippe å måtte gå hjem <3

Jeg var jo utslitt etter dagen og de smertene som dette var.
Hele dagen etterpå var jeg sengeliggende, ikke fordi jeg hadde vondt etter inngrepet- men fordi kroppen blomstret i fatique etter hva den hadde vært igjennom dagen før.
Helle kroppen verket, feberfølelse men inegn feber.
MIgrene på dag to.

EN LITEN BESKRIVELSE PÅ HVORDAN INNGREPET FOREGÅR:
Dette er et enkelt inngrep som gjøres dagkirurgisk/poliklinisk.
Man får ingen snitt i huden.
Gjennom et uretraskop (lysrør som føres gjennom urinrøret) kan legen se innsiden av urinrøret.
Et stoff sprøytes under veggen i urinrøret og lager små puter i vevet slik at urinrøret blir trangere.

FOR DE SOM LURER PÅ HVORFOR JEG SLITER MED INKONTINENS, KAN JEG KOMME MED EN KORT FORKLARING PÅ DETTE.
ELLERS SÅ FINNER DERE ANDRE INNLEGG PÅ BLOGGEN SOM BESKRIVER DETTE GODT <3
Jeg har stråleskader på blant annet blære etter livmorhalskreft i 2011.
Jeg har tidligere hatt en operasjon, som ble mislykket pga at jeg begynte for tidlig og for hardt på trening tross at jeg hadde overholdt legens anbefaling om hvor lenge jeg måtte forholde meg rolig.
Skulle ha en annen operasjon, men det ble til at de bare åpnet meg opp og sydde meg sammen igjen da det ville blitt for høy risiko om det hadde fullført.
Pga stråleskader så er også min vagina for kort og trang til at de kom rundt den slyngen som allerede var operert inn.

ingenting er som en sexy sykehus truse og bind 🙂