Jeg vil ta opp tråden jeg hadde om på min Snapchat (pt.jeanette) for en tid tilbake, dette med utroskap.

Hva får oss mennesker til et slikt svik?
Hva får enkelte til å gå bak ryggen på sin partner og gjøre sånn?

Jeg kjenner jeg blir så helvetes forbanna over folk, uavhengig av om det er mann eller dame.
Kan ikke bare folk forholde seg til sin partner da?

Er det virkelig nødvendig å flørte, kline eller ha sex med andre når man har en kjæreste eller er gift?

Hva får man ut av å juge for den tredje personen du møter??
Og ikke minst gå bak ryggen på din kjære??

Eier ikke disse menneskene samvittighet?

Jeg har selv vært den parten som står med en kjæreste som har gått bak min rygg og vært utro.
Jeg vet hvor vondt det er og at det ødelegger muligheten for å stole 100% på noen igjen.

Betyr ikke den andres følelser noenting??
Er du ikke glad i kjæresten din/kona eller mannen din??

Nå gjelder det ikke meg denne gangen, men jeg vet om noen.
Og stadig vekk dukker det opp situasjoner hvor man finner ut av utroskap og jeg blir så jævlig forbanna...
Jeg har lyst til å sende ei melding å fortelle den som er utro hvor landet ligger og man tenker jo også sine tanker om at man burde fortelle den som ikke vet noe.
Men så har man ikke lyst å være grunnen for et evt brudd eller krangel heller...

Hvor går grensa??
Hva mener dere??

Jeg hadde jo villet vite om min mann var utro, jeg hadde jo ønsket at noen fortalte meg det før det gått så lang tid at jeg fant ut av det selv.

Om min mann er utro så vil jeg jo vite det, slik at jeg kan kaste han ut av livet mitt og ta med søpla ut.

For sånne mennesker trenger man rett og slett ikke i livet sitt.
Man trenger ikke mennesker man ikke kan stole på og som syns du er så lite verdt at de bare spytter på deg og går bak ryggen din.
Da er det bedre å kutte de fra livet sitt og gå videre, finne en som er deg verdig.
Men at man blir sviktet på denne måten, gjør jo noe med deg !!
Det ødelegger deg jo og man klarer ikke lenger å stole på noen fordi man har blitt sviktet på det groveste av den man trodde elsket deg og som man trodde man kunne stole på.

Hvorfor kan man ikke bare holde seg til den man er sammen med?

Hvis man har så forbanna behov for å kose eller ha sex med andre enn sin egen partner, så er man vel ikke glad nok i dem mener jeg.
Da må det være bedre å gå fra hverandre først , så står man fri til å gjøre som man vil og man slipper å føre den andre bak lyset!!!

Jeg vet at mange sier: jeg elsker min partner, men det er ikke noe gnist der lenger.
Jeg er ensom i mitt eget forhold!
Hun/han vil ikke ha nærhet og sex lenger...
Men altså, hallo liksom....
Det er fortsatt ingen grunn for å gå til noen andre.

Det er ikke grønnere på den andre siden, vann heller på din side .
Gjør små ting som gleder din partner, prat sammen.
Fortell hva du tenker og hva du føler.
Finn ut av det sammen, finn tilbake litt av gnisten.

Hva ønsker din partner??
Hva ønsker du??

Enten så finner dere ut av det sammen, ellers så er det vel ikke noe vits i å fortsette og heller gå hver sin vei.

Ja jeg vet mange bruker barna som en unnskyldning, at det er ikke så lett.
Men hvem gagner det at du står i et forhold du ikke har det bra i?

INGEN....

Og barna har det ikke noe godt og du ikke har det bra.
Da har de det faktisk bedre med to lykkelige foreldre på hver sin kant.

å hvis foreldrene klarer å legge sin egen egoisme til side og glemme det vonde slik at de kan samarbeide om barna så er det det beste for alle.
Fortid er fortid og noe man ikke får gjort noe med, men fremtiden kan man gjøre det beste ut av.

Så tenk dere om, vær tro mot din kjære.
vis kjærlighet og omsorg!
Gi hverandre flust med komplimanger, kjøp blomster og gjør små ting som betyr noe.
Ta vare på hverandre, snakk sammen og gi hverandre nærhet.