september 7, 2018

Jeg gjennomførte Toughest 2018

Lørdag var dagen kommet som jeg hadde ventet på så lenge.
Dagen jeg hadde trent til og som hadde motivert meg over lang tid.
Teamet jeg skulle være med i, ble ikke noe av.
så jeg dro helt alene.
Fredagen før var jeg et nervevrak og begynte å tvile på meg selv.
Ville jeg klare det?
Jeg vurderte å trekke meg, men så måtte jeg si til meg selv at dette skulle jeg klare.
Jeg fikk god hjelp til å planlegge hvilken t bane jeg skulle ta fra Oslo s og hvilket stopp jeg skulle av på.
Jeg satt bare å skalv på t banen, kjente angsten spre seg i kroppen.
Men så gikk det bedre etter hvert og når neste stopp var Holmenkollen så var det jo masse folk som skulle av og det var bare å følge strømmen, så kom jeg dit jeg skulle?
Jeg fikk hentet start konvolutten min og hadde igrunn god tid før jeg skulle stille til start.
Når min tid nærmet seg, så fikk jeg levert tingene mine på bag- drop og begynte så smått å varme opp.
Jeg hadde bestemt meg for å gå løypa og bruke den tiden jeg trengte.
Jeg var jo alene og hadde ingen å forholde meg til.
Det var jo så sykt mye oppover, så jeg hadde nok ikke klart å løpe så mye heller hehe
8 km lang løype og 40 hindre.
Det var jo mye hindre som gikk på greps styrke, så hjalp lite å være sterk i armene når jeg ikke hadde styrken i grepet.
Så der skuffet jeg meg selv med at jeg ikke klarte flere hindre enn hva jeg gjorde.
Men jeg prøvde og jeg fant ut at om jeg skal være med til neste år så må jeg øve mer på greps styrken min!
Så noen hindre klarte jeg, noen ikke og et par turte jeg rett og slett ikke pga høydeskrekk.
Så der har jeg mer å utfordre meg selv på til neste år.
Opp kollen var hardere enn jeg trodde, det var jo siste hinder.
Med høydeskrekk så hadde jeg bestemt meg for å ikke se ned og minst mulig opp , men konsentrere meg om å klatre og komme meg opp og inn i mål slik at jeg kunne ta imot Medaljen min ❤
Det var flere stopp på vei oppover, beina var tunge som bly og jeg så vel stjerner på vei oppover iblant.
De andre var fantastiske , de heiet på meg , ga meg et klapp på skuldra og sa at dette klarte jeg.
Jeg skulle tross alt i mål og ta imot medaljen min❤
De siste meterne hørte jeg en mann i det fjerne, ell han var sikkert rett bak meg- men jeg var helt borte...
Han ba meg reise meg opp og gå resten, hørte han flere ganger i det fjerne..
Til slutt fikk jeg samlet meg såpass at jeg klarte å reise meg opp og han sa bra, dette klarer du❤
Den følesen å komme i mål og få medaljen over hodet var ubeskrivelig deilig❤


Jeg bare datt sammen inntil den søyla i mål og tårene bare fosset.
Så stolt av meg selv for å kommet opp, så stolt over å pushet meg selv i veien og til å fullføre løpet-til tross for at jeg iblant ville gi meg.
Hvor mange ganger jeg måtte riste på hodet opp kollen og si til meg selv:
Skjerp deg Jeanette, dette her klarer du!!!!
Også litt lei meg som ikke hadde noen å dele denne gleden med, noen å gi en god klem på toppen!
Neste år, da skal jeg ha noen med meg❤
Dette var en opplevelse og en mestringsfølelse alle burde prøve seg på, den er enorm.
Det er sant som sies, at har du vært med en gang så er du hekta ??

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

HJEM

BLOGG

TA KONTAKT
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram